Historien bak Krøderbanen

Lokomotiv nr. 70 på Krøderen i 1908.

Krøderbanen er en av de eldste jernbanene i landet. Den ble åpnet i 1872 som en sidelinje til Drammen – Randsfjordbanen, og hensikten var å skaffe forbindelse mellom Hallingsdals- vassdraget og Drammen. De første jernbanene i Norge ble nettopp bygget for å skape forbindelse mellom innenlands seilbare vassdrag og kysten. Det var først med byggingen av jernbanen mellom Kristiania og Drammen at man åpnet for å forbinde byene med jernbaner.

Krøderbanen ble bygget smalsporet (1067 mm sporvidde), men ombygget til normalspor (1435 mm) i 1909. Mange av de tidligste jernbanene i Norge ble bygget smalsporet fordi de var billigere å bygge - det var det landet hadde økonomi til.
Krøderbanen var en utpreget godsbane, men hadde også persontrafikk. De største gods- mengdene var tømmer som ble fløtet i Hallingsdalsvassdraget, tømmer fra skogene langs banen og jordbruksprodukter som ble fraktet ut av distriktet. Tømmeret ble eksportert, særlig til England, eller det ble til papirmasse på en av de mange papirfabrikkene langs Drammenselven. Noe forlot også distriktet i form av trelast, det var mange sagbruk i området. Jernbanen førte til en stor økonomisk oppsving for distriktene omkring. De mange store drifts- og hovedbygningene på gårdene langs Krøderbanen vitner om dette.

Da Bergensbanen skulle bygges var ett av alternativene å la den følge Krøderbanen, videre langs Krøderen og opp gjennom Hallingdalen, men i stedet ble det besluttet at den skulle gå fra Hønefoss over Sokna og Ørgenvika til Gulsvik. Bergensbanen ble åpnet mellom Gulsvik og Bergen i 1908, og da ble trafikken på Krøderbanen den største noensinne. Alle passasjerer og alt gods måtte fraktes med dampbåt mellom Krøderen og Gulsvik, men da Bergensbanen året etter ble åpnet i hele sin lengde ble trafikken på Krøderbanen sterkt redusert.

Etter 1909 rullet togene på Krøderbanen i årevis uten at det skjedde så store endringer. Etter annen verdenskrig ble det satt inn små, lette motorvogner i persontogene. Disse var raskere og mer komfortable enn det gamle materiellet. Etter at motorvognene kom kjørte persontogene oftere enn før. Det ble også opprettet flere holdeplasser hvor disse stoppet.
I 1956 ble det besluttet å legge ned persontogene på Krøderbanen og erstatte disse med busser. For å gjennomføre dette måtte veiene oppgraderes, og det siste ordinære persontoget på Krøderbanen kjørte i 1958.
Godstogene fortsatte omtrent som før. Etter 1960 ble godstogene om vinteren, når det ikke var fløting av tømmer, kjørt med skinnetraktoren som var stasjonert på Vikersund. Fløtingen i Hallingdalsvassdraget opphørte i 1967, og dette året gikk også det siste godstoget trukket av damplokomotiv.
Etter dette ble det bare kjørt godstog på Krøderbanen ved behov. Etter at skinnetraktoren på Vikersund ble inndratt, måtte skinnetraktoren på Hokksund benyttes når det var behov for transport på Krøderbanen.

Bommen ved Snarum stasjon i 1969.

Utover 1970-tallet ble Krøderbanens fremtid diskutert. Banens lave akseltrykk, at det var behov for opprusting og at trafikken var svært liten gjorde det ikke så enkelt å argumentere for å opprettholde driften.

Norsk Jernbaneklubb hadde tidlig vist interesse for Krøderbanen. Klubben ble opprettet i 1969 for å ta vare på verdifullt historisk jernbanemateriell som ellers så ut til å forsvinne. Man innså tidlig at man trengte en egen jernbane for å kunne kjøre med dette materiellet. På Krøderbanen fant man hva man trengte. Hele banen var intakt og på Krøderen stasjon var miljøet lite endret gjennom årene. Noe bedre utgangspunkt for en museumsjernbane fantes neppe.

Siste tømmertog på Krøderbanen.

I 1977 begynte regelmessig kjøring med veterantog på Krøderbanen, men i 1979 vedtok Stortinget å legge ned den nordligste delen av banen med Krøderen stasjon. Det spøkte bokstavelig talt for bevaring. Krefter arbeidet for å bruke traséen til vei, stasjonsområdet på Krøderen til bensinstasjon og stasjonsbygningen til blomsterbutikk.
Heldigvis seiret fornuften. Krøderen stasjon ble fredet, og Stortinget vedtok i 1987 at Krøderbanen skulle bevares for ettertiden som museumsjernbane.
I 1986 ble Stiftelsen Krøderbanen opprettet og det er i dag den som eier sporet og alle bygningene som tilhører banen. Krøderbanen ble i 2005 innlemmet som en avdeling i Kunstnerdalen Kulturmuseum (KKM). KKM har ansvaret for museumsdriften og vedlikeholdet av spor, bygninger og det rullende materiellet.
Norsk Jernbaneklubb har en egen driftsavdeling knyttet til Krøderbanen. På frivillig basis bistår medlemmene med kjøring av togene og vedlikeholdet av det rullende materiellet. Det meste av det rullende materiellet eies av Norsk Jernbaneklubb og noe er eiet av Norsk Jernbanemuseum.

I nyere tid har Krøderbanen også fått sin egen støtteforening, Krøderbanens Venner. Venneforeningen er opprettet som en base for de som gjerne vil være med å støtte Krøderbanens virksomhet, men som ikke nødvendigvis er så opptatt av å delta i drift og vedlikehold av rullende materiell.

Muset Krøderbanen ble fra 1.1.2005 konsolidert og er fra da en avdeling i Kunstnerdalen Kulturmuseum.

I 2008 reiste 10 800 mennesker med veterantogene på Krøderbanen. Totalt antall besøkende i 2008 er stipulert til 17 400. I senere år har antall besøkende vært jevnt stigende, mens andre museer i regionen har meldt om stagnasjon eller tilbakegang. De fleste besøkende reiser med søndagstogene, men det har i de siste årene vært en markert økning av chartertog for utenlandske cruisepassasjerer. For tilfeldige besøkende som kommer til Krøderen når museet er stengt, er det tilrettelagt for disse skal kunne gå og se seg rundt på egen hånd. Alle bygningene og tekniske innretninger er merket med oppslag med historikk og forklaring om funksjon. I tillegg er det utarbeidet en illustrert fører som deles ut til alle som kjøper billetter til togene, og som finnes plassert i holdere ute som interesserte kan forsyne seg av.