En tur med Krøderbanen

Krøderbanen begynner på Vikersund der den grener av fra Randsfjordbanen. Vikersund er et tettsted som har vokst opp mye på grunn av jernbanens etablering og kontakten mellom jernbanen og Tyrifjorden.

Ut fra Vikersund begynner Krøderbanen å stige for overvinne den vel 100 meter store høydeforskjellen opp mot Hære. Strekningen er fem kilometer lang og har stigning på 22 promille, noe som er respektabelt på en jernbane anlagt i 1872. For de damptrukne togene krever denne stigningen godt fyringshåndverk av fyrbøteren, som ikke bare skal sørge for å etterfylle kull, men også passe på vannstanden i kjelen og etterfylle vann.

Like etter Vikersund går banen i noen fjellskjæringer gjennom boligbebyggelsen på Vikersund og krysser Riksvei 35 i en moderne betongbro. Strekningen videre mot Sysle går for en stor del gjennom jordbruksområder med flere gårder med store åkrer. Felles for mange av gårdene er at hoved- og driftsbygningene er fra tiden etter at jernbanen kom til bygda. Jernbanens tilkomst innebar langt bedre muligheter for avsetning av de verdiene jorden og skogen kastet av seg, noe som her gjenspeiles i bebyggelsen man kan se fra toget.

Ved Grøtterud er det en kortere horisontal strekning før banen stiger igjen. Her var det også holdeplass i årene etter krigen og frem til persontrafikken ble lagt ned.

Ved Hære passerer banen toppen og fyrbøteren kan ta det litt roligere en stund. Rett før toppen passerer jernbanen forbi en av de gamle hvilebuene for banearbeiderne og holdeplassen Hære. Denne ble anlagt noen få år etter banens åpning og betjente reisende til og fra Modum Bad. Rester av plattformen er fremdeles synlig. Krøderbanen krysser Riksvei 280 på Hære. Denne overgangen ble anlagt i 1960 og avløste den gamle riksveibroen som heldigvis ikke ble revet. I dag står den som et godt synlig minnesmerke.

Banen faller noe videre forbi Jemterud, hvor det var holdeplass for motorvognene, mot Tarmen og videre til Sysle. Der banen krysser Gråbekken var det i august 1910 en ulykke som skyldtes at banelegemet hadde blitt destabilisert og vasket ut på grunn av en tett kulvert. Et arbeidstog med grusvogner kjørte ut i krateret. Tre presoner omkom og flere ble skadet.

Ved Sysle forlater Krøderbanen jordbruksområdene for en stund. I tidligere tider var det meieri ved Sysle stasjon. Store mengder melk og meieriprodukter ble sendt med toget. I tillegg finnes lasterampe.

Etter Sysle passerer banen gjennom Sysledalen i typiske skogsområder. Her stiger banen igjen forbi Løkka, hvor det var motorvognholdeplass, og opp mot Nyhus. Underveis passerer banen under en gammel overgangsbro i tre.

Etter Nyhus flater banen ut. Skjønt horisontal er ikke banen her, i det den faller noe før den igjen stiger det siste stykket mot Snarum. Underveis passeres de tidligere motorvognholdeplassene ved Gundhus og Asbjørnhus. På denne strekningen ligger jernbanen langs grensen mellom skogen og jordbruksområdene. Utsikten vestover fra jernbanen og utover jordbruksområdene nedover mot Snarumselva er flott. Den gamle riksveien løper også mer eller mindre parallelt på østsiden av jernbanen. Bebyggelsen langs gamleveien er også fra tiden etter banen ble bygd. Flere hus er i sveitserstil, en åpenbar stilmessig påvirkning fra jernbanen.

Ved Snarum krysser jernbanen den gamle riksveien i plan. Det var tidligere den eneste plankryssingen med offentlig vei på Krøderbanen. Alle andre steder krysset den gamle riksveien banen i bro over eller i undergang. Snarum var utstyrt med grinder som vekselvis stengte mot veien eller jernbanen. Rester etter dette arrangementet finnes fremdeles i form av noen av grindstolpene.

Snarum stasjon ligger midt i stedet med samme navn. Like ved, langs gamleveien, finner vi Snarum kirke som ble bygd i 1869 etter tegninger av arkitekt Georg Andreas Bull – broren til Ole Bull, den kjente fiolinisten. Det var samme arkitekt som tegnet stasjonsbygningene langs Krøderbanen, med unntak av Sysle som kom til senere. Snarum kirke ble plukket ned og satt opp igjen annet sted på kirkegården i 1930.

I 1992 oppstod brann i stasjonsbygningen på Snarum, som dessverre ikke lot seg slukke. Stasjonsbygningen og priveten brant helt ned til grunnen. Heldigvis ble godshuset reddet. Bygningen ble noen år senere gjenoppbygd av Stiftelsen Krøderbanen etter de opprinnelige tegningene og dokumentasjoner som var gjort av den opprinnelige bygningen.

Inntil Snarum stasjon finnes i dag byggvarebedriften Snarum Bygg. Trafikken til og fra denne representer press og ikke så lite slitasje for kulturminnet. Veisystemet på stedet er ikke dimensjonert for så store lastebiler som kjører her. Dette er en utfordring som må finne sin løsning i fremtiden.

Fra Snarum slynger Krøderbanen seg videre, hovedsaklig med jordbruksområder på vestsiden og skog på østsiden. Ved Gubberud var det tidligere et lastespor med tømmerrampe. Et sagbruk og en kassefabrikk har det også vært her.

Videre mot Grina faller banen noe, men fyrbøteren må forberede seg på stigningen som snart begynner. Ved Grina krysset gamleveien under banen og like etter var det en motorvognholdeplass, hvor fundamentene etter plattformen ennå finnes. Det samme gjør grinda i gjerdet. Ved Grina var det i banens tidlige år sidespor til grustak hvor det ble tatt ut grus til byggingen av banen og senere til vedlikehold. Det er lite synlige rester etter dette sidesporet i dag.

Etter Grina begynner banen å stige mot Morud og Ula, Etter å ha kjørt gjennom åpent landskap, endrer dette nå karakter. Banen kjører nå i skog gjennom skjæringer i fjell og over mindre fyllinger av stein. Ved Morud var det tidligere stoppested og sidespor for Magnesittverket. Mineralet magnesitt ble utvunnet i brudd i distriktet og brukt til fremstilling av ildfast stein til smelteovner. Fra et av bruddene førte en taubane mineralene frem til magnesittverket. Et fundament etter denne finnes ennå inntil sporet rett sør for Morud. Mesteparten av den opprinnelige bebyggelsen på Morud er borte i dag. Et mindre skur står ennå igjen på lasterampen. Sidesporet er det kun rester igjen av. Det har eksistert en tømmerrampe inn til dette, men som er borte i dag. Veien til det tidligere magnesittverket er omlagt og stedet har på flere måter endret karakter.

Etter Morud stiger banen videre mot Ula. Banen passerer gamleveien i plan halvveis opp til Ula. På vestsiden av sporet sees ennå rampen til den tidligere overgangsbrua som fantes her. Mellom trærne som har vokst opp her, sees ennå stabbesteinene.

Ved Ula flater banen ut og fyrbøteren kan puste ut. En motorvognholdeplass fantes her. Frem til 1923 stod også en banevokterbolig her. Banen kjører gjennom skjæringer i fjell og over fyllinger av grus og sprengstein. Utsikten vestover og nordover mot Norefjell er her utsøkt. Banen passerer gjennom en mindre fjellformasjon som kalles Sverdfjell. Her er det også en stor sprengsteinfylling. På toppen av denne finnes svillemur for å stabilisere grusen inntil sporet. Dette er en følge av at Krøderbanen ikke fikk utvidet tverrsnittet da den ble bygd om fra smalspor til normalspor i 1909.

Videre mot Kløftefoss passerer banen Lia gård. Rett etter passer jernbanen over Liabekken på en kort, men oppsiktsvekkende høy bro. Her var det tidligere en kvern drevet av vann fra bekken. Rester av dette anlegget er fremdeles godt synlig i terrenget. Blant annet ligger det igjen flere kvernsteiner. Samtidig med at jernbanen passerer Liabekken, endrer landskapet karakter. Plutselig er man inne på de store furumoene hvor det er uendelige rekker med slanke furutrær så langt man kan skue. I bakken under er det enorme mengder grus, en ressurs som stammer fra istiden og det som foregikk da.

På Kløftefoss finnes et mindre sted som tidligere het Ramfoss. Imidlertid var det mye tull med posten som tilstadighet ble feilsendt til Raufoss. Staten grep inn og stedet endret navn. På Kløftefoss fantes flere sidespor med lasteramper og tømmerramper. Etter Krøderen var Kløftefoss den stasjonen som sendte mest last – i hovedsak tømmer. Jernbanen hadde store områder for å mellomlagre tømmer som ble kjørt ut av skogen om vinteren og lagt opp for senere transport. I tillegg fantes det i tillegg opplagstomter på privat grunn inn til jernbanen også. Der fantes også losji og stall for tømmerkjørerne. Et mindre losji for seks man og en stall finnes ennå på stedet.

Etter Kløftefoss fortsetter jernbanen videre gjennom furumo mot Slettemoen. På denne strekningen finnes rester av branngrøfter. Dette var grøfter som var anlagt for å stoppe gress og lyngbrann påtent av gnister fra lokomotivene.

Ved Slettemoen finnes en trevarefabrikk som produserer ulike limtreprodukter. Den het tidligere Splitcon og er i dag en del av Moelven-konsernet. Ved Slettemoen var det tidligere en lasteplass og motorvognholdeplass. Rett før Slettemoen passeres Krøderbanens høyeste punkt som er 189,71 meter over havet. Her forlater vi også Modum og kjører inn i Krødsherad kommune.

Etter Slettemoen begynner fallet mot Krøderen. Banen kjører inn i landskap med fjell igjen som igjen avløses av landskap hvor løsmassene dominerer. Banen passerer under Riksvei 280 i et stort galvanisert stålrør. Denne tunnelen ble bygd for å avløse en midlertidig bro som ble bygd i påvente av banen skulle legges ned og veien overta jernbanetraseen. Like etter passer banen under gamleveien på en unik overgangsbro i tre. Denne broen er helt inntakt, men er nokså forfallen. Det finnes planer for en fullstedig rekonstruksjon, som trolig vil måtte innebære utskifting av materialene. På østsiden av banen finnes dessuten rester av gamleveien igjen, men naturen har gjort mye for å erobre tilbake det som i sin tid ble tatt til vei.

Jernbanen passerer deretter på en enorm løsmassefylling over den dype Elgedalen, for deretter kjøre gjennom en dyp løsmasseskjæring. Både skjæringen og fyllingen er blitt til ved håndkraft, noe som ikke er så enkelt å forestille seg i dag. Etter skjæringen åpner landskapet seg mot vest og man kan skimte Snarumselva nede mellom trærne. Banen slynger seg gjennom flere kurver nedover mot Krøderen. Det siste stykket mot Krøderen passerer jernbanen inntil et boligfelt, før den passerer over undergangen til den gamle Sigdalsveien. Til høyre finner man i dag butikken på Krøderen. Tidligere var det både bank og postkontor her også. Det siste stykket inn mot Krøderen passerer banen over en planovergang, anlagt for å korte ned veien til butikken for de som bor på vestsiden av Krøderen. I forbindelse med at Krøderbanen skulle bevares var det beklageligvis nødvendig å akseptere en veiomlegging som i dag fører Sigdalsveien langs stasjonsområdet og over sporene mellom de historiske bygningene.

Krøderen stasjon er endepunktet for jernbanen. Dette er den mest intakte av alle de bevarte jernbanestasjonene, og det meste av infrastrukturen finnes intakt fra tiden etter omleggingen til normalspor. Den eneste av bygningene som mangler er kullskuret. Sporplanen er imidlertid endret flere ganger, men ikke i utstrekning og har beholdt mye av karakteren. Stasjonsområdet ligger vakkert til med utsikt til Krøderen på den ene siden og med Krøderheimen og Søndre Vassendrud gård på den andre siden. Begge eiendommene er pent istandsatt og bidrar til en helhet som tjener kulturminnet. Krøderen stasjon fremstår mye som et lite friluftsmuseum hvor besøkende kan se seg omkring på egenhånd. De gamle bygningene er utstyrt med oppslag som redegjør for opprinnelse og funksjon. På området finnes også en hel del rullende materiell utstilt, gjerne fordelt på flere typer for å få frem variasjoner i opprinnelse og funksjon.